Hurra for 17. mai! Grunnloven er 100 år.

Grunnloven er 200 år, og i den forbindelse har jeg sett på hvilken betydning den hadde for alkoholpolitikken da den kom. Tro meg, det var ikke ubetydelig.

Danskekongen hadde i 1756 innført forbud mot brennevinsbrenning i Norge, et forbud som skulle sikre inntekter til krigføring. Det ble derfor ansett som et viktig symbol på frigjøringen fra Danmark, da forbudet ble opphevet i forbindelse med innføringen av Norges grunnlov i 1814.

Dette fikk naturlig nok følger. I følge en lov av 1816 kunne den som eide eget land fritt brenne brennevin av korn dyrket i egen jord. Også for salg! Det man derimot ikke hadde tatt høyde for var potetens inntog i Norge – som ikke var omfattet av loven. Det innebar at man ikke trengte å dyrke potetene selv for å kunne drive produksjon og salg av alkohol. Dette ble derimot rettet opp i 1824, da også rotfrukter ble tatt inn i loven. Men det var fortsatt fullt lovlig å tilvirke og selge brennevin – så lenge du dyrket råvarene selv.

Det er altså ingen hemmelighet at da Norge fikk egen grunnlov ”havnet landet på fylla”, bokstavelig talt. Alkoholkonsumet steg fra anslagsvis 1,5 liter importert, ren alkohol per innbygger i 1814 – til svimlende 7 liter egenprodusert ren alkohol i 1833 per innbygger. Medregnet barn og kvinner(!). Nye skikker, som at tjenestefolk krevde rett til å bestemme drammer i tillegg til kosten kom. Dette gikk husbonden som regel med på da dette var billigere enn lønnspålegg, dessuten holdt det humøret oppe hos tjenestefolket. I bondehusholdet dukket morgendram, ”appetittsup” før middag og sovedram opp i kostholdet.

Det er lite nedskrevet som tyder på at det ble produsert mye øl for salg i tiden etter at vi fikk egen grunnlov. Men det fantes tidlig malterier i datidens Christiania, noe som kan tyde på at hjemmebrygging var utbredt. Selv om det ble servert øl på kneiper, antar man derfor at dette ølet var hjemmebrygget eller importert. Men i 1825 dukker det opp skrifter som omtaler en av Christianias kjøpmenn, Jørgen Youngs svært gode øl – som ble etterfulgt av flere andre bryggerier fra  rundt 1830 og i årene som fulgte.

Det høye forbruket førte til at noe måtte gjøres, og i 1827 ble det innført avgift på kjeler for hjemmebrenning. Per kjele, uansett størrelse. Da viste bønder entreprenørskap. Små brennerier forsvant mens de store besto. Faktisk ble antallet kjeler redusert fra over 40.000 på midten av 1820-tallet til rundt 10.000 registrerte kjeler, etter loven av 1827. Med disse var mer effektive produsenter født, som i tillegg produserte både bedre og sterkere brennevin. Mens man tidligere hadde drukket råsprit, begynte man nå med destillering og tilsetting av smaksstoffer.

Å redusere antall kjeler viste seg å ha liten eller ingen virkning på alkoholforbruket. Derfor ble det i 1842 foreslått forbud mot brennevinsproduksjon, noe som ble avvist av kongen. Et senere resultat var at man i 1845 fikk bevillingstvang i kommunene, og i 1848 ble det innført avgift per liter tilvirket brennevin.

Resten er historie.

Og her satt jeg og trodde at krav om bevilling og alkoholavgifter var noe som ble innført det året jeg fylte 18 …