Trappistøl er ikke en bestemt ølstil, men er et kontrollert opprinnelsesbegrep som forteller hvor ølet kommer fra.
Ølkulturen som har utviklet seg fra disse historiske røttene har også gjort at Belgias øl-kultur er anerkjent som verdensarv av UNESCO.
Ølbrygging i Belgia har heller aldri vært bundet av den tyske renhetsloven for øl, og de har dermed kunnet eksperimentere mer med ulike ingredienser i ølbryggingen. Det lages trappistøl innen mange ulike ølstiler og Belgia har flere særbelgiske klassifiseringer, som forklares i slutten av artikkelen.
Klostrene skal være selvforskynte
Navnet Trappist stammer fra klosteret La Trappe Abbey i Normandie i Frankrike, der denne ordenen ble startet på 1600-tallet. Trappistene er en streng katolsk orden av både munker og nonner som lever religiøst fromme, hardtarbeidende og stillferdige liv der det ofte kommuniseres med tegnspråk for å tale minst mulig. Klostrene skal være selvforsynt, og utover de 10-11 timene hver dag som skal gå til religiøse aktiviteter, skal seks til syv timer hver dag dedikeres til arbeid.
Det er i disse arbeidstimene det blant annet lages produkter som selges til inntekt for klosterets opprettholdelse og filantropiske aktiviteter. Det lages et bredt spekter av produkter, fra mat og drikkevarer som ost, brød, likør og øl, til tekstiler og keramikk. Så om man blir frelst av trappistenes håndverk er det mye forskjellig å sette tennene i, selv om det ofte må kjøpes på selve klosteret.
Trappistøl – det flytende brød
Det er riktignok ølet Trappistene er mest kjent for, men hvorfor brygger klostrene øl i det hele tatt? Det snakkes mye om øl til mat i dag, men historisk sett så var øl en veldig viktig næringskilde og ble bredt brukt som mat i seg selv. Derfor var brygging av øl på klostre vanlig fra middelalderen av for å fø både seg selv og lokalbefolkningen. En annen fordel var at munkene kunne drikke øl (ansett som «flytende brød»), uten å bryte fasten, da det ikke var lov med fast føde i fasteperioden.
Hva er et godkjent Trappistøl?
Hva som godkjennes som autentisk trappistøl er det ITA – International Trappist Association, som bestemmer. Det ble startet i 1997 etter det ble ansett som nødvendig for å beskytte Trappistenes rennommé og luke ut falske produkter og imitatorer. De deler ut Authentic Trappist Product markeringen til de som oppfyller en liste over strenge krav. Hovedkravene er blant annet at ølet må være brygget på et trappistkloster av trappistmunker eller nonner, og at produksjonen ikke skal være profittmotivert. Alt klosteret tjener utover det som trengs til vedlikehold, drift, og utgifter til klosteret og sin forsamling, må doneres til veldedige formål.
Disse kravene, i tillegg til at ordenen sliter med å innvie mange nok nye medlemmer, er hovedårsaken til at det finnes så få godkjente trappistbryggerier. Produksjonsvolumet hos de tre største rangerer fra 14.5 millioner liter hos La Trappe, til rundt 10 millioner liter hos Westmalle og Chimay. De minste, som belgiske Westvleteren og britiske Mount St. Bernard Abbey produserer under en halv million liter i året. Til sammenligning produserer Ringnes her i Norge rundt 420 millioner liter øl og brus i året, og internasjonalt produserer Carlsberg rundt 9 milliarder liter øl i året. Trappistøl er med andre ord svært eksklusive små dråper i et stort hav av industriøl.
10 Trappistklostre lager Trappistøl i dag
Av de rundt 170 trappistklostrene i verden, så er det kun 10 som produserer sertifisert trappistøl til salg. Av disse er fem i Belgia, og de øvrige fem er fordelt med én hver i Nederland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Østerrike. Det produseres også små mengder øl av ett trappistkloster i Spania og ett i Frankrike, men disse brygger ikke ølen sin inne på klosteret og har derfor ikke Authentic Trappist Product sertifiseringen.
Det første sertifiserte trappistbryggeriet utenfor Europa, Spencer Brewery i Massachusetts USA åpnet til stor fanfare i 2014, men de slet i det svært kompetitive ølmarkedet i USA. De konkurrerte samtidig med det importerte ølet fra de godt etablerte europeiske trappistbryggeriene, og måtte derfor stenge øl-produksjonen i 2022 etter bare åtte år. Det har også blitt mye mer tilgjengelig klosterøl i høy kvalitet produsert av usertifiserte produsenter, som gjør at Trappistene har fått mye konkurranse i markedet.
Om man kommer over et klosterøl på Vinmonopolet og den ikke har ATP-markeringen, men står kun beskrevet som ‘abbey ale’, så kan dette være veldig gode øl i samme type stiler som trappistøl – men er da ikke godkjent som autentiske av ITA. Det kjente belgiske bryggeriet St. Bernardus er et godt eksempel på dette. Noen av trappistølene, som for eksempel de fra sagnomsuste Westvleteren, får man offisielt kun kjøpt på selve bryggeriet eller besøkssenteret på klosteret i Belgia.
«Vi er ikke ølbryggere, vi er munker, og vi brygger øl for å ha råd til å kunne fortsette å være munker»
Dette illustrerende sitatet ble sagt en gang av hoved-abbeden ved Westvleteren. Selv om de med deres rykte godt kunne drevet reklame og økt produksjonsvolumet sitt pga. større etterspørsel, har de ikke økt sitt produksjonsvolum siden slutten av 2. verdenskrig. For å få tak i en kasse Westvleteren-øl, må man lage en bookingavtale for henting på deres nettside uker eller kanskje måneder i forveien. Man har også en streng begrensning på hvor mye man kan kjøpe om gangen. Det er med andre ord et spennende reiseeventyr i vente om man ønsker å bli virkelig godt kjent med de forskjellige trappistølene som finnes utover det vi får tak i på Vinmonopolet. Besøker man et trappistkloster kan man altså smake på håndlaget trappist-ost på trappist-brød, med trappist-syltetøy og selvfølgelig med trappist-øl til.
Særbelgisk klassifisering av øl
Trappistølene følger ofte en særbelgisk måte å klassifisere de forskjellige ølstilene på, og siden det ikke alltid følges helt konsekvent kan det være ganske forvirrende. Det varierer også avhengig av hvem man spør hvordan mange av disse ølene klassifiseres, og gråsonene er mange. Noen bruker ulike farger som Chimay, mens andre som Rochefort bruker tallene 6-8-10-12 som opprinnelig (og til dels fortsatt) skulle tilsvare alkoholprosent.
En enkel(4-6%) -også kalt patersbier- er det noe svakere og ofte lysere ølet som vanligvis kun blir brygget til munkenes eget forbruk. Videre går det til dubbel(ca 7-8%) som er mørkere og mer maltpreget, så til tripel(ca 7-9%) som er lysere, friskere og fruktigere, og til slutt quadrupel (ca 9-14%) som er mørkest og kraftigst. Det lages også trappistøl i mange ulike stilklassifikasjoner utover dette som Blonde, Witbier, Belgian Pale Ale, Belgian Pale/Golden Strong Ale og Belgian Strong Dark Ale. Om det er ATP sertifisert eller ikke, har alle disse belgiske ølene til felles en distinkt belgisk karakter som ofte skapes av gjæren som brukes.
Stor test av Trappistøl
Ølakademiet har testet alle trappistølene som er å få tak i på vinmonopolet, og det er et perfekt sted å begynne om du ønsker å prøve. Selv om det ikke bare er trappistene som lager godt klosterøl, så lager de noe av det aller beste. Disse ølene er noe som bør prøves av enhver som er opptatt av gode smaksopplevelser, og da særlig til mat. At ølen også lages etter godt vernede tradisjoner som har blitt opprettholdt gjennom hundrevis av år, gir en også en essensiell smakebit av ølhistorien.
Stor test av Trappistøl på Vinmonopolet
Artikkelen er laget med utgangspunkt i følgende kilder: Wikipedia 1, Wikipedia 2, Wikipedia 3, Trappist.be, Trappistwestvleteren.be, Thecatholictelegraph.com, Brauwelt.com, og Unesco.com.
