

Øltypen IPA (India Pale Ale) kjennetegnes blant annet ved den store mengden humle som brukes i bryggeprosessen. Dette gir ølet tydelig bitterhet og aroma, og ofte tropiske og fruktige særpreg avhengig av typen humle som benyttes.
Humlebitterheten er det viktigste i en IPA og vi skiller ofte i mellom amerikanske og engelske IPA-stiler. De engelske ølene har aromaer med preg av frukt eller blomster, er moderate på alkoholstyrke og bitterhet. East Kent Goldings, Challenger, Fuggles og Northern Brewer er vanlige humletyper.
De amerikanske IPA har derimot en mer intens humlekarakter med sitrusaktige parfymerte toner, og er gjerne litt sterkere og bitrere enn den britiske stilen. Humletypene som ofte brukes er: Cascade, Centennial, Citra, Columbus, Chinook, Simcoe, Amarillo, Tomahawk, Warrior og Nugget.
Ekstra sterke utgaver av India Pale Ale fra 8-10 vol % betegnes som Imperial IPA eller dobbel IPA. Rye IPA finnes også der man har erstattet deler av byggmaltet med rugmalt.
Andre utgaver er Black IPA og som navnet tilsier, har en mørk farge på grunn av at det brukes mørke malttyper i produksjonen. White IPA brygget med hvete er også en populær utgave.
Den siste varianten på markedet er NEIPA et nytt begrep, New England IPA. NEIPA har sin opprinnelse fra New England regionen i USA og skal være lys, uklar, særs fruktig, serveres fersk og ha kort holdbarhet for å best ivareta humlearomaene i ølet som serveres.
Lyst å lære mer om IPA? Bli med på en IPA-smaking!
Historien
Norske bryggerier har latt seg inspirere av ølstilen India Pale Ale (IPA) som amerikanske hjemmebryggere skapte på 1970-tallet. De var igjen inspirert av en øltype som oppstod i England trolig på 1750-tallet som et resultat av handelen mellom England og India.
Amerikanerne brygget ølet med humletyper som gir ølet tydelig humlebitterhet og et tydelig tropisk og fruktig særpreg. I dag er det den amerikanske IPA-stilen som dominerer ølverdenen, og som for øvrig er blitt en av de mest trendy ølstilene. Håndverksbryggerier og hjemmebryggere elsker å brygge og drikke dette smaksrike ølet som først kom til Norge på 2000-tallet.
Hvordan startet det?
Bow Brewery startet å sende øl til britiske soldater i India og bryggeriet hadde tilholdssted rett ved kaia der The East India Company la til med sine seilskuter. Kapteinene ville tjene penger og tok med seg øl for bryggeriet. Under overfarten fra England til Brasil, rundt sørspissen og opp til India hadde ølet utviklet seg på mystisk vis. Det var blitt balansert, kraftig og velsmakende uten å ha blitt surt. Soldater og sjøfolk elsket dette ølet som ble brygget om høsten (oktoberøl) og var en pale ale med mer alkohol og humle. Fraktvolumet var lavt de første 50 årene, men Bow Brewery opplevde en sterk vekst i eksporten mellom 1800-1820. I 1821 bestemte de seg for å etablere seg selv som shippere. De fjernet krediten og satte opp prisene 20 %.
Resultatet ble en lys, frisk, sterk og overgjæret ale med mye humle. Ølet ble tappet på flaske i India og klar for å bli drukket etter tre måneder, og etter åtte måneder lagring ble det skrytt opp i skyene.
Ledelsen i East India Company ble mektig provosert og kontaktet Samuel Allsopp, en meget anerkjent brygger i Burton-on-trent. Samuel Allsopp brygget en etterligning av det opprinnelige Oktoberølet med sitt annerkjente sulfatrike og harde vann. Resultatet ble en lys, frisk, sterk og overgjæret ale med mye humle. Humlen har konserverende evne og ølet kunne i likhet med Porter transporteres over lengre avstander. Ølet ble tappet på flaske i India og klar for å bli drukket etter tre måneder, og etter åtte måneder lagring ble det skrytt opp i skyene. Etter hvert kom flere konkurrenter til, og i løpet av 10 år hadde det opprinnelige ølet fra Bow fått redusert sin markedsandel til 28 %. I England, derimot, var dette et ukjent øl i tyve år. Først rundt 1840 kom de første annonsene for «India Pale Ale» i avisene.
Les også: Er det forskjell på IPA og engelsk IPA?
Og hvordan gikk det med Bow Brewery? Det sies at eieren Mr. Hodgson ga opp bryggeriet sitt i 1849 og stakk av med den meget vakre konen til en britisk offiser og levde et bedagelig liv blant sosieteten i Paris i mange år … Med Pale Ale (og IPA) gikk det bedre enn med Bow; i løpet av andre halvdel av 1800-tallet hadde de etablert seg som det dominerende øl i England på bekostning av Porter og Stout.
På slutten av 1800-tallet spredde IPA seg også til andre deler av verden, som Australia, USA og særlig Canada. Under første verdenskrig ble det innført strenge restriksjoner på bruken av korn til malting, og dette førte til at styrken på de aller fleste britiske øl falt kraftig i perioden 1914-1918. For IPAs del ser dette ut til å ha ført til at de fleste IPA-ene ble utvannet til de ble omtrent lik best bitter-ølene, med katastrofale konsekvenser for øltypens popularitet. Før utgangen av andre verdenskrig ser øltypen ut til å ha bortimot forsvunnet fra Storbritannia.
International bitterness unit
Toppselgerne for mikrobryggeriene er Pale Ale og IPA, hjemmebryggerne lager i hovedsak IPA i en rekke varianter. Det er noe som heter IBU, det står for International Bitterness Unit. Pilsen vi er vant med ligger rundt 25-45 IBU, mens IPA normalt holder seg mellom 40–70. Men man kan også få Imperial IPA eller dobbel IPA med langt høyere bitterhet. De såkalte ekstrem-øl i USA kan ha bitterhet opp mot 100 IBU. Verdier over 100 er vanskelig for oss å kjenne.
IPA til mat
Puber og gode restauranter med Norske kokker i spissen har fått opp øynene for dette ølet som godt kan nytes i og til mat. Øltypen passer godt til fete oster, fete kjøttretter, pinnekjøtt, får i kål, grillmat, hamburger, pølser eller alene.
Lyst å lære om øl og mat med Ølakademiet?
Glassvalg
IPA skal drikkes av IPA-glass. Et glass som kom på markedet i 2013 og ble laget av tyske Spiegelau i samarbeid med bryggeriene Dog Fish Head og Sierra Nevada. Glasset har bølger nederst og skal være designet for å få frem mest mulig aroma og skum. Toppen av glasset er snevret inn slik at aromaene skal treffe nesen best mulig.
Du vil kanskje også lese om : New England India Pale Ale – eller NEIPA